- Til slutt bikket det over – jeg møtte veggen

Enkelte mennesker ser ut til å ha uendelige mengder energi. Med 48 NM-medaljer i turn, og imponerende tre barn på fem år, var Caroline Zachariassen definitivt ett av disse.

Men for ett år siden snudde alt.

Hun var et aktivt barn, begynte med turn allerede som treåring, og endte etter hvert på landslaget med 20 treningstimer i uken.

– Barndommen var preget av høye målsettinger og forventninger til meg selv, sier Zachariassen.

I 2012 bestemte hun seg for at nok var nok, la turndrakten på hyllen og aktivitetsnivået normaliserte seg. Jo visst hadde hun hørt at overgangen fra toppidrett til et «normalt» liv kunne være vanskelig, men hun rakk ikke å dvele mye over dette da endringen kom kjapt: Tre aktive gutter på fem år - yngstemann født i bilen med barnefar som jordmor.

– Plutselig rekker jeg ikke å gå på do, jeg deler sengen med fire andre og dagene begynner før fuglekvitteret. Det var, og er fortsatt, helt kaos.

2018 ble et tøft år: Yngstemann var mer syk enn frisk, det ble mye jobb og minimalt med søvn.

- Jeg tok meg sammen gang på gang, holdt ut og pushet videre. Til slutt bikket det over – jeg møtte veggen. Ble utbrent.

Fra å være en positiv energibunt, alltid på tilbudssiden og som løftet andre opp, orket hun plutselig ikke mer.

Det endte i sykemelding.

– Det er tøft å bli sykemeldt, miste alt overskudd og sin egen identitet. Jeg kjente ikke meg selv igjen, sier hun.

Og med tilværelsen vekke fra jobb kom nye utfordringer: Lyset ble slått av, ingen var hjemme, negative tanker strømmet på, hun ble tiltaksløs og slet med en kropp som plutselig nektet.

Hun bestemte seg for å ta opp treningen igjen. Det hadde jo engang gitt henne så mye. Valget falt på SATS. Først av praktiske årsaker; hun trengte barnepasset de tilbød, men etter hvert skulle senteret få lang større betydning.

«- Jeg møtte et så godt miljø, ansatte som gjorde det lille ekstra og jeg følte det ble mitt andre hjem.»

Hun begynte med gruppetimer for nybakte mammaer. Der fant hun pusterom og ikke minst en ny, inspirerende venninnegjeng.

– Vi hadde det veldig gøy. Jentene ble på mange måter min barselgruppe. Vi trener fortsatt sammen i dag

Og mammatimen viste seg å virkelig vekke gammel treningsglede:

– Det er vanskelig å komme i gang med trening etter permisjonen og jeg trengte hjelp. Mammatimene var perfekt for meg som trengte å trene opp kjernemuskulatur og bekken, sier hun og fortsetter:

– De hjalp meg å starte rolig, trene riktig og det gjorde at jeg kom lettere tilbake.

Sammen med den nye venninnegjengen gikk hun etter hvert over til å trene i sal for så med PT. Etter fem måneders sykemelding, gikk hun slik fra liggende til knestående. Derfra bestemte hun seg for å jakte løpegleden – noe hun fant.

I dag trener Caroline 3-4 ganger per uke og har gått i gang med et løpeprosjekt over 12 uker. Samtidig som hun trener styrke.

– Målet er å finne en fin balanse, med korte og effektive treningsøkter.

Men treningstimene viste seg å bidra til mer enn bare moro; de ble avgjørende for å komme seg videre:

– Trening har fungert som medisin, både under tøffe svangerskap og i sykemeldingsperioden, sier hun og legger til:

– Når jeg trener får jeg utløp for frustrasjon og lar tankene fare. Men toppidrettsutøveren trener ikke lengre for å bli best:- Nå trener jeg for å ha det best mulig! For overskuddet, humøret, mestringsfølelsen, og en kropp som møter de kravene hverdagen stiller.

Videre forklarer hun at timene også påvirker henne i mammarollen:

– For å være den mammaen jeg ønsker å være, trenger jeg også egentid, pleie og å kunne gjøre ting jeg trives best med. Jeg er best for andre når jeg har det godt med meg selv!

For som småbarnsmamma gjelder det å henge med: Opp i trærne, salto fra bryggekanten, og kappløp opp bakketoppen. Det betyr mye å kunne være en del av leken og ikke minst å kjenne på å være seg selv:

«Selv om jeg har blitt mamma, er jeg fortsatt Caroline og håper jeg er lik meg selv i lang tid. For hvem er jeg om jeg slutter å være spontan, leken og litt smågal?»

I dag er hverdagen fylt med kjærlighet, omsorg, smil, latter og glede.

– Jeg er så stolt og glad i flokken min! Samtidig er hverdagen hektisk og krevende; fylt med store kontraster, sier hun.

Og treningen? Den kommer hun utvilsomt til å fortsette med.

– Jeg skal tross alt holde følge med tre aktive gutter i mange år til!

Psst! Nysgjerrig på treningstimer du også? Sjekk ut SATS sine fantastiske timer her da vel!